Pilgrimstur fra Porto til Santiago de Compostela - med hund
250 kilometer, gule piler, brostein, vakre skoger – og en liten Podengo på 4,7 kilo. (en tidligere utgave av denne artikkelen har vært publisert i webmagasinet til PodengoFriends)
Jeg har i flere år vært fascinert av tanken på å gå en pilgrimstur på kryss av landegrenser. Ikke nødvendigvis av religiøse grunner, men fordi jeg likte tanken på å legge bort alt det vanlige for en stund og bare gå.
I september 2024 gjorde vi drømmen til virkelighet.
Sammen med mannen min, Sven Ivar, og vår lille Podengo, Lulubelle's Raus, satte vi kursen mot Porto. Vi visste hvor vi skulle starte, men hadde ingen detaljert plan for hvor vi skulle sove eller hvor langt vi skulle gå hver dag. Og det store spørsmålet var om det faktisk lot seg gjøre å gå hele veien med hund.
Kanskje var det nettopp det uforutsigbare som gjorde eventyret så fint.
Hvorfor går man egentlig hundrevis av kilometer?
Det finnes sikkert mange svar på det spørsmålet. Noen går fordi de trenger sjelefred. Noen bearbeider sorg. Noen har en religiøs opplevelse eller ønsker å finne seg selv. Andre vil bare legge hverdagen til side for en stund...
For oss handlet det om å få et eventyr – en pause fra hverdagen, hvor målet egentlig ikke var det viktigste. Det var veien dit som betydde noe.
Men ganske raskt dukket det opp noen praktiske spørsmål. Var vi i god nok form? Kunne vi gå så langt med hund? Jeg har artrose i flere ledd, og det gjorde usikkerheten ekstra stor. Var 250 kilometer på hardt underlag i det hele tatt gjennomførbart for meg, eller ville kroppen sette en stopper for eventyret før vi kom i gang?
Ifølge «o store internett» var det uansett ikke spesielt anbefalt å ta med hund. Det var «altfor langt», mente mange, og flere pekte på at det ville bli vanskelig å finne steder å overnatte med hund.
Men erfaringen vår med å reise med hund i Sør-Europa er utelukkende positiv, så vi bestemte oss for å ta sjansen. Vi tok med den minste hunden vår, Raus, som veide bare 4,7 kilo. Hvis det ble for langt for henne, kunne hun sitte i sekken.
Og hvis vi ikke fant overnatting, fikk vi ganske enkelt avbryte turen og gjøre resten av ferien på en annen måte.
Vi trengte egentlig ikke gjøre det mer komplisert enn det var: gi det en sjanse, og går det ikke, finner man en annen løsning.
Da var avgjørelsen tatt.
Porto – og starten på eventyret
Vi valgte ruten fra Porto til Santiago de Compostela. Avhengig av hvilken rute man velger, er turen omtrent 250–280 kilometer.
Det finnes to hovedruter nordover fra Porto – en rute langs kysten og en sentral rute – og disse kan kombineres underveis.
Vi valgte september fordi temperaturen skulle være behagelig for både oss og hunden. Det er fortsatt god temperatur, samtidig som det ikke er den samme varmen som tidligere på sommeren.
Vi satte av 14 dager til selve turen, pluss to reisedager. I september 2024 landet vi i Porto.
Det var 24 grader, men med frisk bris fra Atlanterhavet føltes temperaturen behagelig.
Vi hadde bare booket hotell for den første natten. Vi skulle ankomme Porto sent, og ønsket ellers å ha friheten til å ta dagene litt som de kom.
For det er noe vi liker med å reise: De beste opplevelsene kommer som regel når ting ikke er planlagt.
De gule pilene
Neste morgen sto vi opp før solen.
Vi spiste en god og stor frokost. Vi ante jo ikke helt hva som ventet oss den dagen.
I sekkene våre hadde vi bare det mest nødvendige: ett klesskift, et par ekstra sokker og truser, litt nøtter og tørket frukt, og mat til Raus - tørrfôr og frysetørret vom.
Etter en tidlig og stor frokost på hotellet, med Raus i flybaggen inne i frokostsalen, går vi med godt mot igang med turens første etappe.
Bare 200 meter fra hotellet fant vi de gule pilene. ➡️
Og dermed var vi i gang.
Vi startet langs kysten og gikk kilometer etter kilometer på flotte promenader bygget i treverk langs strendene.
Det var fascinerende å se hvor mye arbeid som var lagt ned i denne veien.
De gule pilene og symbolene med pilgrimsskjellet viste oss hvor vi skulle. Det var nesten som en liten skattejakt.
For hver gang vi var litt usikre, dukket det opp en gul pil – på en vegg, på bakken, i et kumlokk eller støpt inn i betongen.
Vi begynte raskt å lete etter dem nesten uten å tenke over det.
«Bom Camino!»
Noe av det første vi la merke til, var menneskene.
Nesten alle vi møtte hilste, nikket eller ønsket oss «Bom Camino» – god vandring.
Vi følte oss utrolig velkomne.
Og Raus fikk naturligvis mye oppmerksomhet. Hun er en liten hund, men med mye personlighet, og mange kom bort for å hilse på henne.
Hun ble fort en liten attraksjon på turen.
Og det ble ganske raskt tydelig at det å gå pilgrimstur med hund er litt annerledes enn å gå alene.
Raus skulle ikke bare gå langt. Hun skulle oppleve nye steder, nye mennesker, nye lukter, andre hunder, restauranter, byer og overnattingssteder – dag etter dag.
Den første natten – vi måtte improvisere
Den første dagen fikk vi vår første lille utfordring.
Vi skulle finne et sted å sove.
Det viste seg å være vanskeligere enn vi hadde håpet, nettopp fordi vi hadde med hund.
Etter litt søking på ulike overnattingsplattformer fant vi et rom hos en privat utleier via Airbnb.
Problemet var bare at dette lå på den sentrale ruten – omtrent sju kilometer utenfor kursen vår.
Men et sted måtte vi jo sove.
Så vi forlot de gule pilene og fulgte Google Maps mot overnattingsstedet.
Da vi endelig kom frem, var vi slitne - 24 kilometer på hardt underlag hadde satt sine spor.
Stive kropper, ømme føtter og en liten hund som også hadde hatt en lang dag.
Men så kom vi frem.... til en helt nydelig plass omgitt av jorder. En stor dobbeltseng. En deilig dusj med ulike såper og kremer på badet.
Og en personlig invitasjon fra verten om kveldsmat og et glass vin, og frokost neste morgen.
Vi ble helt overveldet, men hadde ingen energi igjen til sosialt og vin.
For en dag det hadde vært!
Frokost hos husverten – og et viktig tips
Dag to startet rundt kjøkkenbordet hos husverten.
Vi hadde med flybagen til Raus, slik at hun ikke skulle forstyrre inne på kjøkkenet.
Det viste seg å være helt unødvendig.
Hun fikk gå løs og var hjertelig velkommen.
Det viste seg at husverten var en mann med godt hjerte, og på eiendommen hadde han flere hunder han hadde reddet fra gaten.
Vi fikk servert ferskpresset juice, omelett laget etter eget ønske, nystekt brød og frukt. En fantastisk start på dagen.
Verten anbefalte oss å fortsette på den sentrale ruten. Den var mer variert i terrenget, mente han, og vi var allerede ganske nær den merkede løypa.
Han ga oss også et råd som skulle vise seg å bli svært nyttig: Bestill overnatting 24–48 timer før ankomst.
Det gjorde resten av turen enklere.
Det viste seg nemlig å være flere muligheter å velge mellom når vi var ute i litt bedre tid – også når vi reiste med hund.
Etappe for etappe
De neste dagene tok vi turen litt som den kom.
Vi bestemte oss ikke alltid for hvor vi skulle ende opp før vi var på vei.
Overnattingsmulighetene og byene underveis fikk være med på å bestemme dagens etappe.
I byene bodde vi på hotell, som vi fant via Booking.com og Hotels.com.
Mellom byene fant vi private overnattingssteder gjennom Airbnb.
Det fungerte overraskende bra.
Vi gikk litt over 20 kilometer i gjennomsnitt per dag, noe som passet oss fint. Det er selvfølgelig mulig å legge opp etappene både kortere og lengre.
Og det er rikelig med service underveis.
Det er kaféer, restauranter og toaletter, og i omtrent hver eneste lille landsby dukket det opp et bakeri med nystekte croissanter og god kaffe. Det er vanskelig å klage på en slik hverdag.
Raus fikk sin egen versjon av den gode servicen. Hun sov i sengen sammen med oss hver eneste natt, og på restaurantene fikk hun ofte sin egen vannskål. Et par steder kom kelneren til og med med en skål mat til henne. Hun så ut til å mene at dette var en helt utmerket måte å feriere på.
Brostein er ikke bare brostein
Det meste av turen gikk på et underlag som var langt hardere enn vi hadde forestilt oss.
Brostein...
Mye brostein...
For oss mennesker merkes det godt under føttene etter mange timer. For en liten hund er det enda mer krevende.
Raus er en godt trent Podengo, men hun var tydelig sliten på kveldene.
Derfor ble potepleie en del av kveldsrutinen.
Vi smurte potene hennes med pattesalve hver kveld for å unngå at hun skulle bli sår. Ja, du leste riktig: Pattesalve. Et helt unikt produkt til både oss og hund. Såre poter, solbrent hud, insektsstikk etc. Vel verdt og ha med i sekken Når Raus var sliten, fikk hun selvfølgelig hvile.
Vi hadde ingen hast.
Det var viktigere for oss at hun hadde det bra enn at vi skulle klare en bestemt distanse hver dag.
Og så var det mine føtter … 👣
Raus var ikke den eneste som fikk kjenne på de mange kilometerne med hardt underlag.
Jeg hadde selvfølgelig pakket med meg gode, inngåtte tursko. Det var jo tross alt en pilgrimstur på rundt 250 kilometer, og jeg hadde tenkt at gode sko var noe av det viktigste jeg kunne ha med.
Men så var det denne akillessenen da …
Den begynte å krangle noen uker før avreise. Og legen sa vel ettertrykkelig at den foten bør ikke bli med på noe pilgrimstur i Portugal... Men siden foten er vanskelig og legge igjen hjemme, så ble den med på pilgrimstur da!
Det viste seg at mine gamle, godt brukte Adidas-slippers skulle bli den virkelige redningen.
Så godt som to tredjedeler av hele turen gikk jeg faktisk i slippers!
Ikke akkurat det man ser for seg når man planlegger en pilgrimsvandring, og neppe det rådet jeg ville gitt videre som et generelt tips. Men for meg fungerte det.
Viana do Castelo – mer såre føtter og en velfortjent pause
Et av stedene vi likte godt underveis var Viana do Castelo.
Sven Ivar hadde fått en liktorn i foten, og trengte litt hvile før vi kunne gå videre. Dermed ble det to netter på spahotell – og en helt nødvendig pause fra pilgrimslivet. Og kan man ha med hund på spahotell? Ja, det fungerer helt fint.
Vi nøt en rolig dag uten sekk på ryggen og uten en bestemt etappe som ventet på oss. Litt spa, litt god mat og tid til å rusle rundt i byen gjorde godt for både kropp og sjel.
Viana do Castelo ligger vakkert til ved havet og munningen av elven Lima, og byen har en lang historie knyttet til sjøfart, fiske og skipsbygging. Den er også kjent for sin imponerende Santa Luzia-helligdomm som ligger høyt over byen.
Vonde ben krever en tur innom et lokalt apotek. Noe det virket som om det var på et hvert gatehjørne. Og det morsomste var at omtrent hvert eneste apotek hadde en kjempestor hylle med gnagsårplaster rett innenfor døren.
Etter noen dager på Caminoen skjønte vi hvorfor.
Vi begynte nesten å føle at gnagsårplaster var en obligatorisk del av utrustningen – på linje med pilgrimsskjellet, de gule pilene og gode sko.. eller slippers 😅
Viana do Castelo ble vår lille pust i bakken – og en av byene vi likte aller best på turen.
Ponte de Lima – historie, god mat og en tidlig frokost
Ponte de Lima ble et annet av stedene vi likte veldig godt underveis.
Dette er en nydelig gammel by, med flotte bygninger, mye historie og en helt egen atmosfære. Etter mange kilometer på beina var det deilig å komme frem til et sted hvor vi hadde lyst til å rusle litt rundt og bare ta inn omgivelsene.
Vi fant en enkel, men veldig hyggelig overnatting. Det var selvinnsjekk, delt bad og ingen betjening – men vi hadde vårt eget private rom og en god seng. For oss var det egentlig alt vi trengte.
Og maten! Ponte de Lima bød på flere fantastiske måltider, og det var noe eget ved å sitte ute på kvelden og kjenne på stemningen i den gamle byen.
Neste morgen startet vi tidlig.
Overnattingsstedet var ubemannet, og dermed var det heller ingen frokost.
Rett før vi skulle forlate byen, fikk Sven Ivar øye på en restaurant som allerede hadde åpnet.
Og når man har med seg en mann som støtt er sulten, kan jeg love deg at han lyste opp som et barn på julaften!
Der satt vi, ute under restaurantens lune lamper, og så rett ut i bekmørket.
Foran oss hadde vi varm toast, nypresset juice og en god, sterk kaffe.
En ganske perfekt start på en ny dag på Caminoen.
Inn i Galicia
Da vi kom over i Galicia i Spania, forandret landskapet seg.
Det var nesten som å gå inn i en helt annen verden.
De åpne områdene og harde veiene ble erstattet av dype, frodige skoger.
Elver og bekker dukket opp overalt.
Gammel skog, grønne omgivelser og stier som nesten føltes eventyrlige.
Jeg fikk litt følelsen av å gå rett inn i tegneserieeventyrene til Asterix og Obelix.
Og for Raus var dette en stor forbedring.
De mykere skogsstiene var langt mer vennlige mot små hundeben enn brosteinen vi hadde lagt bak oss.
Temperaturen ble også lavere. I Nord-Portugal hadde vi hatt omtrent 12 grader om natten og rundt 25 grader på dagtid. I Galicia lå temperaturen på rundt 14–18 grader på dagtid.
Perfekt turvær !
I Galici følte vi at vi gikk rett inn i historien og magien. Landskapet grønnere – og Raus kunne virkelig nyte turen.
De siste 100 kilometerne
De siste 100 kilometerne inn til Santiago er en populær del av pilgrimsvandringen, og her merket vi at stemningen endret seg, særlig blant lokalbefolkningen.Om morgenen gikk vi ofte sammen med andre pilgrimmer med sekk og hatt. Vi syntes det å gå mer i flokk ble litt forstyrrende. Men det var fine dager og vakre områder også på denne delen av turen. Raus fikk kjenne litt ekstra på kilometerne og fikk sitte både på sekken og inni jakka.
Vi nærmet oss Santiago, og forventningen om å nå målet gjorde selvfølgelig sitt til at stemningen likevel var helt spesiell.
Fra Portugal og inn i Spania. Raus kjenner på såre poter og får litt avlastning.
Santiago de Compostela
Etter ca 250 km kom vi frem til Santiago de Compostela.
Vi hadde gjort det.
Raus hadde gjort det! -hun hadde gått ca 240 kilometer på egne små bein.
Vi hadde båret henne bare de to dagene hun selv syntes det var nødvendig.
Og kanskje var det akkurat dette som overrasket meg mest. Jeg hadde vært usikker på om en så liten hund kunne klare en slik tur.
Men hun gjorde det. Og hun var svært tydelig på at bæring kom ikke på tale annet enn når det var høyst nødvendig.
Hva pakker man egentlig?
Vi valgte å bære med oss det vi trengte selv.
Vi hadde omtrent 7–8 kilo i sekken hver.
For de som ikke ønsker å bære bagasjen selv, finnes det transportselskaper som kan frakte sekken videre til neste overnattingssted mot en liten kostnad. Det kan være et alternativ, spesielt hvis man ønsker å bruke mer energi på selve turen og mindre på å bære.
Alle har sin måte og gå en pilgrimsvandring. Personlig syntes vi det var en befriende følelse å ha alt man trenger med seg til enhver tid. Og jo lenger man går, jo mer innser man at man ikke trenger stort for å ha det fint.
Våre beste tips hvis du vil gå med hund
Før avreise: hunden (og du) bør være i god form. Potene bør utsettes for ulikt underlag, ta et par langturer med sekk før avreise. Hunden må også vaksineres og ha papirene i orden. Les her: Utenlandsreise med hund – dette bør du vite før du drar (lenke til annen artikkel)
På reisen: Ta deg god tid
Det er mye å se på underveis. Ikke stress for å nå neste sted. La inntrykkene få synke inn.
Legg inn hviledager, husk at hunden også er på eventyr
For hunden er dette ikke bare en lang tur. Det er nye lukter, mennesker, steder, lyder og inntrykk hver eneste dag.
Beregn et godt budsjett til overnatting
Når du reiser med hund, blir utvalget av overnattingssteder mindre.
Noen steder tillater ikke hund, og da må man noen ganger ta det man finner.
Det kan bli litt dyrere enn om man reiser uten hund.
Ikke vær redd for å korte ned en etappe
Hvis dagens etappe blir for lang, kan man i Portugal helt problemfritt bestille en Uber til overnattingsstedet. Morgenen etter fortsetter man fra der man er, eller tar en Uber tilbake til der man avsluttet dagen før.
Det er bedre å ta en pause enn å presse både seg selv og hunden for langt.
Ville vi gjort det igjen?
Absolutt.
Opplevelsen av å ha med hund på denne turen var utelukkende positiv. Raus storkoste seg med mor og far på tur, og turen har faktisk blitt noe vi snakker om veldig ofte hjemme hos oss.
I skrivende stund er det snart to år siden dette eventyret, og vi drømmer om å gjøre det igjen – både denne ruten og andre pilgrimsturer. Det er noe helt eget ved å reise på denne måten, og vi har definitivt fått smaken på det.
Men det som sitter aller dypest igjen, er ikke de 250 kilometerne.
Det er enkelheten, å våkne om morgenen uten andre planer enn å spise frokost og sette den ene foten foran den andre.
Og å være til stede … for de man reiser med – og kanskje aller mest for seg selv.
Kanskje er det nettopp derfor så mange mennesker velger å gå en pilgrimstur. Ikke fordi de nødvendigvis vet hva de skal finne. Men fordi det er noe man kan finne når man slutter å lete.
Bom Camino. 🐾
Vårt viktigste råd:
Ikke planlegg alt for detaljert. Ta hensyn til hunden, lytt til kroppen og vær villig til å endre dagens plan.
Caminoen går ingen steder!
Kommentarer